Fremmed

Fremmed

Jeg er en fremmed i min egen kropp
Han tok ikke bare min uskyld
Han skadet den fineste delen av min sjel
Grunnmuren min har sprekker
Den mangler noen av steinene
For “andre” barn tok plassen min
Slik at jeg fikk gjemme meg i regnbuelandet
og glemme
Livet gikk videre
Og byrden av manglende steiner
Ble en udefinerbar fysisk smerte
vondt i kroppen, vondt i sjelen
Full av krigsarr
Hvem jeg var i krig med??
Meg selv
Alltid i evig kamp med meg selv
Alltid har jeg visst at jeg var anderledes
Alltid på vakt
mot katastrofen jeg visste ville komme
Venner, gleder, sorger, tanker og følelser
Ja, selve livet
Ble alltid holdt på avstand
For det var skremmende
og jeg var udugelig
Og jeg har alltid visst jeg var usynlig
Eller kanskje bare ikke verdt å bli sett
For ingen så,
selv ikke der man måtte ha sett
Den største tragedien i mitt liv har aldri vært ondskapen
til de onde menneskene
Men unnfallenheten til de som skulle være gode
Og jeg, jeg er en fremmed i min egen kropp