En strøm av tårer jeg ikke kan gråte, presser på og vil ut.
En døende stemme inne i meg prøver å nå ut, men sliter i fare og moralsk fortvilelse. Jeg kan ikke se tilbake på denne kjeden av hendelser i min brente fortid. Men ønsker å bryte ut i et raseri jeg ikke må føle. Jeg bærer en bør av sorg og smerte jeg ikke kan kjenne på. Vet det finnes en lykke jeg ikke kan nå. Ugresset gror rundt mitt numne hjerte. Men solen på himmelen lyser for å forsøke å lindre smerten av mitt forfall.
Jeg stirrer daglig gjennom døråpningen på fristelsens sinte flamme. Som prøver å dra meg over terskelen mot stup og mørke. Og ønsket om å hoppe.
Men jeg må videre på min reise som bare synes å gå nedover i motbakke.
Jeg famler rundt i blinde og prøver å samle alle skår av uskyldens speil. Jeg prøver å finne balanse i virkelighetens verden, men som alle spurver falle, faller også jeg.
Jeg går hvert skritt alene i kulden av et vinterlys i en bitter, ensomhetens dans. Bak meg er hvert fotspor i sanden visket ut av vann. Min fortid er brent. Jeg står på stupet av min fremtid. Men kan ikke se mine morgendager. Og alle mine drømmer har sluknet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar